Tøffeste siden tingenes tillstand!
Jeg vil bli som Jesus
gå rundt i hvite klær
ha tro på alle rundt meg
tørre være den jeg er
gi faen i alle fordommer
og endre på ting som er feil
Jesus var tøffest i gata
det var han som hadde peil
og det har han vel enda
han ville sikkert vært her med oss
I stede for å sitte ved den høyre hånda
nå som Gud har gitt ansvaret til Johan Olav Koss.
Forsinket fredagshilsen fra Bjørn Erik
Hver morgen våkner jeg med mitt største forbilde i senga. En dame som inspirerer meg og gir meg innblikk i livet til en gründer. En kvinne som gjør kalde vinterdager behagelige å våkne på. Dette er min kone Ida. Men Ida er ikke mitt eneste forbilde. Ett av mine største faglige forbilder er amerikanske Tom Peters.
Peters ga i 1982 ut boka ”In search of excellence” der han skriver om hvordan man løser forretningsproblemer gjennom å ansvarliggjøre beslutningstakere på ulike nivå i bedriften. På mange måter skriver han om det vi i BliBest jobber med: Hvordan pådrivere kan bidra til å ta ut potensialet i en organisasjon. Peters legger særlig vekt på hvordan individet kan tilføre merverdi i bedriften. Jeg tenker ofte over Toms filosofi, enten det er når jeg diskuterer forretningsdrift med min kone eller jobber med Abax og BliBest.
Min kone Ida Brandsæter er en vaskeekte gründer. I dag driver hun butikken ”Rått og sanselig” sammen med noen andre flotte damer, og det er veldig spennende å høre hvordan de tenker om utviklingen av bedriften. De gode diskusjonene med Ida gjør det også mulig for meg å forstå gründerne i bedriften Abax bedre, og å gjøre en bedre jobb der.
Det er mange som tror at de som lykkes er de sterke individene, de som kjemper seg gjennom livet alene. Jeg tror ikke det er noen god måte å leve på. Jeg tror man trenger samtalepartnere som utfordrer en, og personer som inspirerer. Man trenger forbilder for å lykkes, noen å strekkes seg etter, noen å støtte seg på.
OPPDATERING: Vi heier på Steira i dag!
Hvem er dine forbilder?
-
Bjørn Erik
Foto: Wolfram Burner Lisens: CC-by-nc-nd-2.0
Når idrettsutøvere vinner, skinner hjelpeapparatet. Trenerne, fysioterapeutene og psykologene praktisk talt gløder. Media elsker å fremstille disse støttehjulene som grunnen til at en idrettsutøver lykkes. Alt for sjeldent husker vi at det faktisk er idrettsutøveren som presterer. Det er utøveren som har trent systematisk og målrettet i flere tiår.
Frem mot OL har vi i BliBest jobbet med Kristin Størmer Steira for å hjelpe henne til å prestere bedre. Det vi legger vekt på er å dra ut potensialet hennes og gi henne verktøy for å bli en bedre utøver. Men når startskuddet går, er det ikke vi som sparker fra. Det er Kristin.
Jeg er lei av at media ikke gir utøverne nok ros for det arbeidet de nedlegger. De lange timene med fysisk og mental trening. Talentet. Støtteapparatene har blitt så komplekse at vi glemmer at det er utøveren som presterer, og ikke støtteapparatet. Det er klart at alle trenger hjelp. Det skal jeg ikke bestride. Men la oss ikke glemme at når de norske mennene og kvinnene (forhåpentligvis) hever gullmedaljene over hodet, så er det dem vi skal hylle, og ikke de som står på sidelinjen. De er tross alt kun linjemenn når prestasjonene skal måles.
Lykke til i OL, Kristin! Vi heier på deg fra sidelinjen!
Stjerneengel i vrimmelen
du som ikke kan se de
hører jordens tegn
ett glimt av kjærlighet på himmelen
når man er blindet
faller dødskyggens regn
Vi går barfot på knappenåler
de som stikker seg er helt forgapt
hvisker stille inn i fremtidens natt
og vet med sikkerhet
at vi har tapt
Prins Alder har tatt oss igjen
Vi hadde forsprang
men det var for lite
det er ikke noe å få gjort noe med
når himmlen slukkes
må vi ut der å slite.
Ha en fin helg!
Bjørn Erik
Foto: samuelviani Lisens: CC-by-nc-nd-2.0
Jeg kan lite om sang. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg vet noe om hvordan man blir en så god sanger som Didrik, vårt ferske Grand Prix-håp. Men jeg vet et par ting om mentale forberedelser og det arbeidet som ligger foran konkurranser.
Dette skal jeg ikke skrive om i dag. I dag skal jeg ikke skrive om prestasjonsutvikling. I dag tar jeg meg mentalt fri fra jobb, i hvert fall her på bloggen. Jobbe gjør jeg jo resten av døgnet, ikke sant? Jeg tror nemlig en like viktig del av det å prestere godt er å koble av. I helga var min avkobling Grand Prix.
Jeg forbinder Grand Prix med glitter og glamour, blonde damer og typer av Didriks kaliber. Sangfugler litt på den glatte siden. Stor var derfor overraskelsen da Keep of Kalessin ble med i konkurransen en gang tidligere i vinter.
Keep of Kalessin skiller seg ut fra både Wigwam og Lordi. De er liksom – ekte metal! Jeg skal ikke påstå jeg er noen kjenner, men jeg klarer likevel å høre forskjellen på glitter-metal og ordentlig metal. (Innbiller jeg meg i hvert fall ) Dette bandet fikk meg til å fundere. Hva får et seriøst metalband til å bli med i Grand Prix? Går det ikke på troverdigheten løs?
Jeg har mange ganger tenkt at jeg er glad for at jeg ikke er musiker. Det er ikke så lett for oss poeter heller, men vi er liksom ikke så mange som disse musikerne. Det virker jo umulig å skille seg ut! Grand Prix er en måte å skille seg ut – på bortebane!
Jeg liker å tro at Keep of Kalessin stod på scenen under den norske finalen fordi de elsker det de driver med. Fordi de gjør alt de kan for å kunne drive med det de gjør. Den type pågangsmot gjør oss pådrivere nesten overflødige. Så er det godt vi ikke jobber i samme bransje.!
Hvilken artist var din Grand Prix-favoritt? Didrik eller Keep of Kalessin?
Vi høres!
Og forresten… beklager! Jeg klarte ikke å la være å skrive om jobben min denne gangen heller! Dere får ønske meg lykke til neste gang
Bjørn Erik, midlertidig metalfan
Foto: NRK P3 Lisens: CC-by-nc-sa-2.0
Vi nordmenn trenger flere arenaer hvor vi kan bli gode. Jeg ønsker meg jubel også utenfor skisporet. For å bygge et Norge som kan være bærekraftig også etter oljen trenger vi topputøvere også i næringslivet.
Noen av de topputøverne jeg beundrer i det norske næringslivet er Petter Stordalen og Steinar J. Olsen – men av helt ulike grunner. Petter har klart å løfte Choice Hotels opp på kartet over Norges mest profilerte bedrifter. Men det jeg beundrer ham mest for er hans evne til å motivere sine ansatte. Moderne lederskap handler om å få sine ansatte til å trekke i samme retning – og å få dem til å yte sitt beste.
Forfatteren Karl Ove Knausgård sier i boken Min Kamp at ” For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan”. Jeg må si meg uenig i Knausgård. Det er ikke enkelt å motivere hjertet til å slå. Desto mer honnør til de ledere som evner å få sine ansatte til å stille på jobb med et bankende, ivrig hjerte. Sånne som Petter!
Steinar er også en mann jeg beundrer. Steinar har vært et fyrtårn i den sosiale mediesfæren – det er i hvert fall det jeg har blitt fortalt ☺ (Jeg er jo fortsatt ganske ny her selv!). Ikke bare er det imponerende at han har tid til å gå i dialog med så mange ulike mennesker på Twitter (sist jeg sjekket hadde han ca 4800 followers). Det er selvfølgelig vel og bra å bygge relasjoner med kundene på nett. Men det jeg synes er mest imponerende med Steinars innsats i de sosiale mediene, det er at han har våget å gå foran som et forbilde for sine ansatte!
Jeg tror ikke på ledere som ikke følger med i tiden. Hvordan kan man få sine ansatte til å trekke i samme retning om man ikke viser endringsvilje selv? Jeg tror ikke det er mulig. Jeg tror i hvert fall ikke på den type lederskap.
For meg er en god leder en pådriver. En pådriver som får sine ansatte til å yte sitt beste.
La oss håpe vi får flere gode ledere i fremtiden som kan få oss til å juble også utenfor skisporet. Men først av alt: La oss heie Kristin Størmer Steira og resten av det norske landslaget inn til gull i skisporet i Vancouver! Det er tross alt ikke noe galt i å juble på flere arenaer…
Ha en fortreffelig dag i og utenfor skisporet!
Bjørn Erik
Photo: Eirik Newth Lisens: CC-by-2.0
Ved en tilfeldighet og en stor dose hardt arbeid er det nå blitt sånn at nesten hele den norske bransjen for digitale kjørebøker holder til i Larvik, min hjemby. Det er jeg stolt av!
Gründere tenker ofte at de må til en storby for å lykkes. Det er en destruktiv tankegang, og går ofte ut over småbyene og lokalmiljøene som hungrer etter nyskapning og nye arbeidsplasser.
Det er mange fordeler ved å starte bedrift på en mindre plass.
Nettverket, for eksempel. Starter man å jobbe med eksisterende nettverk på egen hjemplass slipper man å starte på scratch. Dessuten har vi jo internett og telefon, og nå også Facebook og Twitter. Da er det ikke nødvendig å sitte side om side i Oslo-gryta for å gjøre en god jobb! Det har vi lært i Abax.
Jeg tror heller ikke at det er slik som Aksel Sandemose sier om småbyen Jante, i Janteloven: At ingen vil deg vel og du ikke skal tro du er noe. Tvert om har jeg opplevd massiv støtte fra næringslivet, lokalpolitikere, venner og partnere i mitt arbeid med Bli Best, og sist Abax. Jeg har troa på småbyer som arnested for innovasjon! Jeg har funnet lykken i Larvik.
Hvor har du funnet din lykke? Har du troa på innovasjon på småplasser?
PS: Det skal også legges til at jeg de ti siste årene har trodd av Manchester United skal vinne Champions League – to av gangene har jeg fått rett!
Tror Du
Tenk deg tilbake da du lå i vogna
Budismen hadde ikke vært
hvis vi viste at Siddharta egentlig bare sovna
Nirvana sier dem- Tror du
Islam hadde faktisk vært elendig
butikk og tull
hvis det kom fram at Allaha i koranens skrivende stund var drita full
Mohamed var profeten som skulle redde
fem søyler holder sier dem – skal vi vedde
Tror du?
Hinduistene tro på alt
bortsett ifra Carl i Hagen
Slange er hellig og spis ikke kyr
på grunn av magen
Reinkarnasjon. Ett reint helvete sier dem
Tror du?
Uvitende lar du årene gå
Tenker Gud er en fyr
som er særdeles vanskelig å forstå
Tiden er forbi med Odin oig Torden
Jesus
Ja salig er de plattfote for de skal jevne jorden
Ikke ha andre guder en meg sier dem
Tror du?
“Den som lever får se”
det stod på en agenda
Der er farlig å leva
Ingen har overlevd enda
Gi så skal dere få sier dem
Tror du?
Foto: rkramer62 Lisens: CC-by-2.0
Snøen raser forbi utenfor kontoret, og én ting er sikkert: Det er jaggu godt med en kopp varm kaffe!
I dag har jeg sprintet, men ikke med BliBest.
En stor del av arbeidet i BliBest tar form av å leie oss selv ut som såkalt management for hire. Derfor tilbringer jeg i disse dager store deler av arbeidstiden hos gründerbedriften Abax, hvor jeg er administrerende direktør.
Med meg på laget har jeg to gode kollegaer, Jan Tore Solli Berg, som er en av Norges beste bridgespillere og som fungerer som salgssjef i Abax, og Roy Hogstad som er administrasjonssjef. Begge er partnere i BliBest. Sammen har vi fått lov til å bygge en fantastisk bedrift med et enormt salgstrykk, bygget på egne prosesser og modeller.
I april i år lanserte Abax digital kjørebok for yrkesbiler, en liten boks som registrerer hvor bilen kjører og hvor den befinner seg til enhver tid. I 2009 budsjetterte vi med 1 100 solgte enheter. Vi solgte over 12 000!
Å jobbe i en bedrift som vokser såpass kjapt, er vanvittig spennende. Og ikke minst lærereikt.
Hurtig vekst stiller store krav til gode idé- og arbeidsprosesser. Men mer enn alt stiller det krav til miljøet og kulturen i bedriften. For oss er det viktig å bygge opp et godt team, med sunne verdier og i stand til å sikre sunn vekst i en jagende arbeidshverdag. Humor er essensielt for å lykkes!
Hittil har vi kontorer i Larvik, hvor det hele startet, Trondheim, Bergen og Høvik. Det betyr mange ansatte å administrere og mange hyggelige, kreative og dyktige personer å bli kjent med.
Noe av det mest utfordrende, men også morsomme, med Abax-oppdraget er å være med på en endringsprosess der man kan kjenne tempoet på kroppen og ikke helt vet hvor man vil haven. Jeg har sett mange gründerbedrifter vokse for raskt. Den fella skal ikke vi gå i. Vi har ansatt i stor skala og skal bruke mye ressurser på å utvikle talenter som kan overta styringen når tiden er inne.
Har du erfaringer med gründerbedrifter? Har du selv gått i fella, kanskje? Jeg vil gjerne høre om det!
Inntil vi snakkes igjen: God kveld i vinternatten – håper du også har en varm kopp i hånda!
Foto: StuffEyeSee Lisens: CC-by-nc-nd-2.0
Hva er egentlig en idésprinter? Jeg sjekket Google for tittelen i helgen. Ordet er neppe blant de mest brukte i det norske vokabularet. Av 42 treff fant jeg kun to innslag som kan minne om en begrepsdefinisjon:
Idésprinter – En person som er flink til å lage idéer – eventuelt en som er rask på Bislett (fra Stigogstein).
Idésprinter – En person med annen fagkompetanse enn din for å hjelpe deg å skape ideer (fra Kathrines blogg).
Som stolt innehaver av stillingstittelen ser jeg det som min plikt å rydde opp i begrepet!
I BliBest definerer vi idésprinten som en prosess mellom oss og kunden hvor vi som konsulenter setter fokus på selve prosessen, men der den viktigste jobben ligger i møtet som skjer mellom de involverte i organisasjonen.
Som idésprintere jobber vi for å få kunden selv til å klekke ut de gode ideene. Men like viktig er det å bistå kunden i prosessen fra idé til realitet. Vår jobb er å fasiliterer seminarer og samlinger som tilrettelegger for kunnskapsdeling, med visshet om at organisasjonen og de enkelte deltagerne selv sitter på løsningen til utfordringene som det er ønskelig å ta tak i. I tillegg tilbyr vi prosesser som hjelper kunden å måle og dokumentere utvikling over tid.
For oss er implementeringen av ideer like viktig som selve klekkeprosessen – det er derfor vi sprinter, for å komme i mål, med resultater!
På bakgrunn av denne arbeidsprosessen vil jeg lansere følgende forslag til ny begrepsdefinisjon:
Idésprinter: en tilrettelegger for idé- og organisasjonsutvikling, og en pådriver gjennom prosessen fra idé til realitet.
Hva synes du om definisjonen?
Med vennlig hilsen,
Bjørn Erik Helgeland,
Stolt og erfaren idésprinter
